
Støv vender tilbake til støv,
尘土终将归于尘土,
Jern synker i ødemarken.
铁刃沉没于荒野之中。
Ragnarok har falt,
诸神的黄昏已然降临,
Og alene vandrer jeg.
而我,独自流浪。
Over de frosne stier,
行走在冻结的小径,
Hvor ingen skygger følger.
没有影子相随。
Ingen ravn galer over jøkelen,
冰川之上,没有渡鸦啼鸣,
Verden folder sine vinger her.
世界在此处收起它的双翼。
Sjelen kaster sin jordiske bør,
灵魂脱去凡世的重荷,
Som et fallende blad i den evige kulde.
如同一片落叶,飘向那永恒的冷冽。
Ingen hymne, ingen flamme,
没有颂歌,没有火光,
Bare vinden synger den navnløses tåre.
只有风,在吟诵著无名者的眼泪。
Tiden har mistet sitt navn,
时间已然迷失了名字,
Og jorden har glemt min sjel.
大地也遗忘了我的灵魂。
Nordavinden skraper mot mitt bryst,
北风刮擦著我的胸膛,
En hilsen fra de gamle guder.
那是来自远古诸神的问候。
Blodet fryser til hellig is,
血液冻结成神圣的冰,
Min siste profane tanke svinner hen.
我最后一个世俗的念头随之消逝。
Mørket er ikke min fiende,
黑暗并非我的敌人,
Det er sløret som skjuler kosmos.
它是遮蔽宇宙的面纱。
Jeg går, jeg synker, jeg stiger.
我行走,我沉沦,我升华。
Se, hallen av gull og skjold,
看啊,那座由黄金与巨盾筑成的殿堂,
Svever i det endeløse tomrommet.
悬浮在无尽的虚空之中。
De falnes gjemme,
英灵的栖息之所,
Ensomhetens sanne ende.
孤独真正的终点。
Bifrost er brutt, aske i kosmos,
彩虹桥已然断裂,化作宇宙的灰烬,
Men på den aller siste stråle av lys,
但在那最后一抹微光之中,
Ofret jeg min tause klagesang til Odins trone.
我向奥丁的王座,献上我寂静的挽歌。
Hør portens tunge sukk,
听那大门沉重的叹息,
Når evigheten ønsker meg velkommen.
当永恒开始将我欢迎。
Valhall...
英灵殿...
Valhall...
英灵殿...
Gudene tier,
诸神皆默,
Verden er glemt.
世界已被遗忘。
Alt er tomhet,
万物皆空,
Bare denne hallen består, i evig stillness.
唯有此殿,永存于寂静。